8 fakta om meg

 

Grunnen til at jeg startet å blogge om mat var fordi jeg snakket høl i huet på alle rundt meg om sunn mat og helse. Jeg innså at jeg må få utløp for interessen min for mat på en annen måte, og startet instagramkontoen Lisamalenee. Etterhvert merket jeg at bilder på instagram ikke var nok for meg, og startet denne bloggen, hvor jeg kan skrive i det vide og det breie om alt som opptar meg, og om mitt budskap kan være til nytte for bare én person, så er målet mitt nådd. 

Jeg har kanskje ikke Norges største helseblogg, men jeg er umåtelig takknemlig for at akkurat du velger og klikke deg inn uke etter uke! Tusen takk. <3 

Det er ikke så lett å skrive om meg og mine hverdagslige ting har jeg merka, ikke fordi det er ubehagelig å dele, men jeg veit liksom ikke helt hvordan jeg skal flette det inn i innleggene mine med oppskrifter, hvis du skjønner? I tillegg så føler jeg at den Lisa dere ser i sosiale medier ikke stemmer helt over ens med den jeg er. Jeg tar ikke knebøy og spiser hjemmelaget, sunn mat hver dag, men jeg prøver så godt jeg kan. 

Så her serverer jeg deg 8 fakta som jeg trooor du ikke visste om meg fra før! 

 

1. Jeg er fra landet! 

Bosatt i Oslo nå, men er fra Odalen, nærmere bestemt Sør-Odal, og kommer til å flytte tilbake når jeg føler meg ferdig med bylivet. 
Odalen vil alltid være hjemme for meg. <3 Dette bildet er tatt fra Spigsetberget nå i jula, med utsikt over hjembygda mi. 

 

2. Jeg elsker å feste med jentene mine!

Det ser kanskje ut som jeg spiser grønne blader dagen lang og er definisjonen på sunnheta sjæl, men søndager er som regel ingen produktiv dag for meg, for å si det sånn, haha. 

 

3. Jeg er hestejente!

Småjentedrømmen som aldri gikk over… Det gikk nøyaktig en uke etter at jeg fylte 18 år, så stod hesten på stallen. Året etter tok jeg også hengerlappen for å enklere kunne komme meg rundt med hesten på egenhånd. Jeg hadde først en nydelig arabervallak på prøve, men det viste seg at den hadde problemer med framknærne. Så fikk jeg Dølahesten Svantesvold Loke, og to år etter det fikk jeg kaldblodstraveren Linnbo. Jeg solgte begge før jeg flyttet til Oslo, og de har etterlatt et stort tomrom i hjertet mitt. 

 

4. Jeg har to hoppekaniner!

Selv om jeg flytta til Oslo så orker jeg ikke tanken på å ikke ha dyr i livet mitt. Jeg ble introdusert for kaninhopping da jeg var 11 år, og har holdt på med kaniner siden det. Jeg har drevet med både avl, hopping og utstilling. Interessen har gått litt opp og ned, men jeg har fortsatt to kaniner som jeg hopper med fra tid til annen. 

 

5. Min største drøm er å bli bonde 

Jeg har hatt lyst til å bli bonde så lenge jeg kan huske, og mamma sier at når jeg var 4 år, så svarte at jeg ville “bli en bondegård” når folk spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor. Når tiden kommer for å flytte hjem til Odalen blir det nok en gård, med masse aktiviteter for bygda i helgene og nydelig lokalprodusert mat fra lykkelige dyr i gårdsbutikken! Om bare drømmer ble til virkelighet da, hehe. 

 

6. Min guilty pleasure

Så er vi tilbake til denne sunnheta da. Det er det stikk motsatte av det kostholdet jeg fronter på bloggen min, men jeg er bare et menneske og jeg elsker pasta med ost. Jeg har utarbeida mange sunne varianter som er helt nydelige, men mac n’cheese er min comfortfood og hvis jeg er lei meg så jeg ha the real deal. Det er helt greit så lenge man ikke spiser det hver dag! Jeg hadde ingen bilder av pasta med ost, så min veganske versjon laget med squashpasta får duge. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

7. Jeg har bodd i snøhule…

… for én natt! Når jeg gikk på landbruksskolen så hadde vi friluftsliv på 1. året, og det var obligatorisk å være med på snøhuletur. Hulen skulle graves selv, og vi måtte sove i den. Vi var ganske forbanna for å måtte være med, og det ble ikke noe bedre av at læreren sa vi kom til å se tilbake på dette med gode minner. Jeg trudde han var spenna gal, men det viser seg at han hadde rett. Det var en utrolig slitsom tur, men jeg ville ikke vært foruten. 

 

8. Jeg er superintrovert og har sosial angst

Jeg har vært ekstremt sjenert så lenge jeg kan huske, og fram til 9. klasse så turte jeg nesten ikke å snakke med folk. Det er noe jeg jobber med hele tiden, og har blitt veldig flink de siste årene, om jeg får si det selv, men skrekken for nye folk er der fortsatt. Om vi møtes på et arrangement så er det mest sannsynlig du som må si hei først, hehe! Jeg må også slappe av etter å ha vært sammen med folk, for eksempel etter å ha vært på fest eller hatt besøk av ei venninne ei helg. Jeg elsker å være med venner eller å gå ut som sagt over her, men det tapper meg for energi og jeg hvile etterpå. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det var litt om meg! Innlegget var overraskende emosjonelt å skrive, spesielt når jeg skreiv punktet om hestene. Jeg savner de virkelig så mye! Men det var gøy å lage innlegget, og koselig å lete igjennom gamle bilder og mimre litt. Noe visste du kanskje fra før? 

 

 

 

#livsstil 

Hils på vårt nye familiemedlem!

 

Da jeg var 11 år grein jeg meg til min første kanin, bokstavelig talt! Mormor hadde tatt meg med på et arrangement i hjembygda, hvor det var noen jenter som hadde oppvisning med hoppekaninene sine, og da var det gjort. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle ha kanin, men mamma var ikke helt enig. Hun fortalte meg at jeg kom til å syns kaninen er moro i 14 dager, og etterpå blir den sittende i buret sitt. Jeg ga meg ikke, og 5. oktober 2005 (husker datoen som om det var i går!) dro vi til en lokal oppdretter og jeg hentet hjem Pimboli. Det var noe av det beste som har hendt meg. 

Det startet med en. Så ble det to, og så ble det tre. Og så kunne jeg like så greit bare ha så mange jeg ville, så lenge jeg hadde bur til de. Så jeg bygget bur. Jeg har hatt dusinvis av kaniner, reist land og strand rundt på konkurranser og utstillinger og fått mange venner. Når jeg ble 18 og fikk hest hadde jeg bare en kanin igjen, og det var Pimboli. Jeg bestemte meg for å gi han en bror når vi flyttet til Oslo, og slik kom Sondre i hus. Han var litt av en rampegutt og til tider alt for eiesyk, men nå har han vokst ut av den værste tenåringstiden og blitt kastrert, så han har blitt en livlig og aktiv kosegutt. Dere som har fulgt meg en stund har nok sett bilde av begge to både på bloggen, på snap og på instagram! 

I sommer, hele 12 år gammel, karte ikke kroppen til Pimboli mer, og vi måtte ta farvel med han. Det er veldig rart at jeg aldri skal få stryke den flotte pelsen hans noen gang igjen. 

Sondre har derfor vært alenebarn siden sommeren, og selv om det ser ut til at han trives så bør kaniner være flere, siden de er kolonidyr. For alt jeg vet er han kanskje ensom, jeg kan ikke lese kanintanker! 

Dermed har jeg gleden av å presentere familiens nyeste tilskudd, verdens søteste lille fluffypels! <3 

 

Kanin kaninhopping livsstil hobby

Kanin kaninhopping livsstil hobby

Kanin kaninhopping livsstil hobby helse

 

Ååh, hun er så nydelig at jeg smelter! Hun er etter to kjempeflotte hoppekaniner, og foreløpig viser hun gode talenter selv også. 
Hun er veldig aktiv, nysgjerrig, uredd og hopper allerede opp i sofaen på eget initiativ. 
På min instagramstory i dag har jeg lagt ut en del videosnutter av henne, gå inn å se! Instagram: lisamalenee

Jeg har ikke helt klart å bestemme meg for kallenavn enda, og har ikke så mange gode forslag selv. 

Kom gjerne med navneforslag til meg! 

 

Jeg tenkte at jeg kunne ta et par bilder av Sondre også når jeg først var i gang, men han var ikke like fornøyd med å være modell, haha!
Jeg fikk da klipsa et par sjarmerende blinkskudd til slutt. 

Kanin kaninhopping livsstil hobby helse

Kanin kaninhopping livsstil hobby helse Solliens Seattle Seahawks

 

Dette innlegget har ikke så mye med mat og kosthold å gjøre, men kaniner har vært og er fortsatt en stor del av mitt liv, så jeg føler det er på sin plass og starte det nye året med å dele litt mer av meg selv med dere. Jeg er jo blant annet også opptatt av mental helse, og kaninene har vært en viktig nøkkel for meg for å komme hit jeg er i dag, med tanke på sosiale utfordringer. De lærte meg mestringsfølelse, ga meg selvtillitt og i klubben fikk meg mange venner og ikke minst ble jeg kjent med min beste venninne Malin, og vi har holdt sammen i tykt og synt siden. 

 

Sondre og lille bebis har så vidt hilst på hverandre gjennom nettingen, og Sondre ser ikke ut til å bry seg nevneverdig, så jeg håper de kan bli gode venner. <3 
På min instagramstory i dag har jeg lagt ut en del videosnutter av henne, gå inn å se! Instagram: lisamalenee

 

Godt nyttår alle sammen, og ikke glem og hjelper meg med å finne et nydelig kallenavn til lille nye! 😀 

 

 

#kanin #dyr #livsstil #hobby #helse 

Du har en siste sjanse!

 

ALTSÅ FY FLATE SÅ RÅÅ OG BRA DERE ER!! Den 15. oktober, på bursdagen til mamma og dagen før bursdagen min, så satte jeg opp en innsamling til Rosa Sløyfe-aksjonen som varer ut oktober, og hittil har vi samlet inn TUSEN KRONER!! Det er helt crazy banana!! 

På bursdagen min delte jeg dette innlegget: GLED BURSDAGSJENTA OG STØTT KREFTFORENINGEN, hvor jeg fortalte deg at mammaen min kjempet kampen mot kreft når jeg var liten, og hun vant mot alle odds. Søsteren min og jeg er heldige som fikk vokse opp med mammaen vår, og i ettertid har mamma også utvidet flokken og gitt oss en lillebror! Ved å støtte kreftforeningen gir du flere barn muligheten til å vokse opp med begge foreldrene sine i live. <3

Innsamlingen stopper i morgen 31. oktober ved midnatt, så du har fortsatt mulighet til å legge igjen en gave til kreftforeningen, og hjelpe noen som trenger det. Trykk på linken eller bildet under for å komme til innsamlingen, eller du kan:

  • Kjøpe rosa sløyfe eller nøkkelring
  • Gi en gave via nettbanken din. Bruk kontonummer 7001 09 88592
  • Gi en gave via Vipps. Bruk nummer 2266 og merk innbetalingen med Rosa sløyfe.
  • Gi en gave på SMS: Send ROSA til 2277 og støtt Rosa sløyfe-aksjonen med 80 kroner. 

STØTT KREFTFORENINGEN HER! 

 


Mamma og meg på pilking påskeaften 2014. <3 

 

Gled bursdagsjenta og støtt kreftforeningen!

 

I dag er det 16. oktober og gjett hva det betyr? Yey, det betyr at jeg har bursdag! Jeg har nå fulgt med denne planeten 23 ganger rundt jordkloden, og selv om livet av og til har vært vanskelig, så er jeg veldig takknemlig og stolt over alt jeg får til i dag og menneskene jeg har rundt meg. Espen og vennene mine betyr enormt mye for meg, og de hadde stelt i stand en overraskelsesmiddag for meg på Chez Colin i Oslo! Det var bare så vakkert øyeblikk for meg å komme inn på restauranten og se alle sammen har pyntet seg og reist hit bare for meg. Det ble et tårevått øyeblikk, en kveld jeg kommer til å huske resten av livet. <3 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen andre som betyr veldig mye for meg er mamma og pappa, og i oktober tenker jeg ekstra mye på hvor glad jeg er for å ha begge foreldrene mine i live. Mamma hadde bursdag i går, og hu er den sprekeste 43-åringen jeg veit om! Men livet er ikke en selvfølge, det fikk mamma oppleve når jeg var 5 år og søsteren min var bare 1 år. Hun ble sendt inn til sykehuset for å ta røntgen på grunn av smerter i armene og brystet, og diagnosen var kreft. 

Mamma kjempet hardt og hun kjempet lenge, og takket være den sterke kvinnen hun er og kreftforskningen lever hun i dag. Jeg kan ikke si at jeg husker så mye av denne perioden, jeg var jo så liten. Men jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på hvordan livet mitt hadde vært dersom jeg hadde mistet mammaen min til kreften den gangen. Tanken er så skremmende og så vond, og jeg kan ikke en gang begynne å forestille meg smerten. Men jeg er den heldige. 

Jeg tenker på menneskene som er berørt av dette nå. De syke og de pårørende. Andre døtre, sønner, mødre, fedre, ektefeller og andre kjære som blir frastjålet sine kjære av en grusom sykdom. Andre er ikke så heldige som mamma og meg, og disse trenger hjelp. Oktober er ikke bare en måned hvor mamma og jeg feirer livet, enda en rundt rundt sola, men også en måned som hvert eneste år er en kjempekampanje for å samle inn penger til kreftforskning. Jeg vil derfor bruke bursdagen min til å oppmuntre alle til å hjelpe kreftforeningen til å redde enda flere. 

Jeg har laget en egen innsamling på kreftforeningen sine hjemmesider, her kan du enkelt legge inn et ønsket beløp og betale med kort. Husk at hver eneste krone teller! 5 kroner er mer enn ingenting, og alle monner drar. <3 

 

STØTT KREFTFORENINGEN HER!

 

Du støtter også kreftforeningen ved å:

  • Kjøpe rosa sløyfe eller nøkkelring
  • Gi en gave via nettbanken din. Bruk kontonummer 7001 09 88592
  • Gi en gave via Vipps. Bruk nummer 2266 og merk innbetalingen med Rosa sløyfe.
  • Gi en gave på SMS: Send ROSA til 2277 og støtt Rosa sløyfe-aksjonen med 80 kroner. 

 

Mamma og meg på pilking påskeaften 2013. <3

 

På grunn av sykdom har jeg lært at ingenting er en selvfølge, og jeg har også andre i nær familie som har vært og er syke. Ikke av kreft vel og merke, men sykdom er allikevel aldri en god ting. Dette har nok formet meg som person, og jeg har nærmest gjort det til min livsoppgave og hjelpe mennesker. Det er derfor jeg nå holder på med å utdanne meg som kostholdsveileder, hvor mitt hovedfokus er å forebygge sykdom og hjelpe til å helbrede de som allerede er syke. Det er derfor jeg blogger om det jeg brenner for og derfor jeg startet med å selge Enjo-produktene. 

Enjo vasker hjemmet ditt, kroppen din og kroppen til barna dine helt ren uten bruk av skadelige kjemikalier og såpe som irriterer huden. Jeg ser på kroppen og livet som en helhet, hvor alt fra hva du spiser til miljøet du bor i spiller inn. Det var derfor ikke vanskelig for meg å kaste ut all såpe når jeg kom over Enjo, og jeg er så fornøyd at jeg bare må hjelpe andre til også å få et kjemikaliefritt og friskere hjem.

 

For å samle inn så mye som mulig til kreftforeningen hadde jeg satt stor pris på litt hjelp, og som en bursdagsgave fra deg til meg håper jeg du vil dele innlegget mitt slik at så mange som mulig ser linken og får muligheten til å gi! 

 

 

 

Hjelp meg å nå målet på 3000 kroner her på denne linken! 

Jeg har gitt penger, har du? <3  

 

 

 

 

#støtt #kreftforeningen #rosasløyfe 

 

 

Om å være sterk

 

Å sette seg mål er kanskje det man hører oftest når det kommer til personlig utvikling. Det å sette seg mål kan være ekstremt utfordrende, spesielt om man ikke vet hvor man vil. Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det slik. 

Du føler at du sitter fast, at du ikke strekker til og at ingenting du gjør noen gang folder mål. Åh, jeg har ikke telling på hvor mange ganger de følelsene kommer snikende innpå meg hver eneste dag. De er der i underbevisstheten. Det stygge mørket.

Jeg har mål. Det har du og. Du har en tanke om hva det perfekte deg er. Du vet det kanskje ikke selv, men du opplever det hver dag. “Nå fikk jeg for lite søvn igjen” eller “nå renner skittentøyskurven utover gulvet igjen” eller “nå ble det take-away, igjen”. Hva får deg til å føle disse tingene, den skammen over å ikke lykkes? Det bunner i et ønske om å alltid være bedre. En bedre mor, en bedre student, ha bedre helse og listen fortsetter.
Er du svak, fordi du ikke får det til? 

 

For omtrent to uker siden bestemte jeg meg for å lære meg å stå på hendene.
Wow. Stå på hendene liksom. Big deal. 

 

 

Å stå på hendene. Nei, det hjelper meg ikke å få 8 timer søvn hver natt, det hjelper meg ikke til å bli mer effektiv på jobben og det gjør definitivt ikke at jeg når målet mitt om å bli et eller annet uvisst, som bare gud vet hva. 

 

Men kan det hjelpe meg å vise meg selv at jeg er sterk? 

 

Jeg har ikke alltid vært redd for å være opp ned. Men jeg var alltid dårligst i gymtimene, ble alltid valgt sist når vi skulle velge fotballag og fikk høre fra gymlæreren at jeg hadde så stygg hoppteknikk, at hun ikke forstod hvordan jeg i det hele tatt kom meg over høydestaven.

Jeg kom meg over, gjorde jeg ikke? Jeg gjorde en innsats, gjorde jeg ikke? Jeg redda flere mål… Gjorde jeg ikke? Jeg var til slutt så redd for å vise meg frem, at jeg på videregående tok prøven for funksjonshemmede i turn, og skyldte på at jeg var redd for å stupe kråke. At jeg ikke takler å være opp ned. 

 

Ja, jeg er redd for å være opp ned. Jeg har i alle fall blitt det nå, og akkurat derfor skal jeg lære å stå på hendene. Det er skikkelig skummelt. Tenk om albuene svikter? Tenk om jeg faller? Tenk om jeg lander på nakken?
Tenk… om jeg aldri skulle bli så sterk i overkroppen at jeg faktisk klarer det? 

De siste to ukene har jeg brukt hva jeg har funnet, satt hendene i bakken og løftet bena opp på en høyde, om det er en krakk, en stein eller en vegg. Jeg har stått på hendene i 5, 10 og kanskje 15 sekunder. Har byttet på å stå på begge hendene, på venstre hånd og på høyre hånd. Har til og med løftet det ene benet litt opp fra det jeg støtter meg på. Maks 15 sekunder hver dag gjør jeg dette. Det er ikke lenge, men jeg har klart det.
Har jeg ikke? 

 

Vi må huske at livet er et maraton. Ikke en sprint. 

 

BXqCGPHgFBK

En av mine favorittprofiler på instagram; ayogajournal 
 

 

 

“Du skal gjøre noe som skremmer deg hver dag”

Dette fikk jeg høre av yogalæreren min når jeg fortalte at jeg er redd for å være opp ned.
I kveld gikk jeg i parken, satt en liten stund på min yndlingsplass og beundret utsikten, med bena i kors og hendene foran brystet, og bare følte på tilværelsen. Omtrent slik du ser Buddha sitte på figurer og avbildninger av han. På vei hjem gikk jeg forbi tufteparken. Jeg hadde bestemt meg for å sette bena på det laveste hakket på “ribbeveggen” og stå i planke, og løfte én og én arm et par ganger. 

Når jeg kom dit var det en sval og behagelig vind i luften, det var veldig mørkt, og jeg var før første gang helt alene i treningsparken. Nesten helt uten å tenke meg om endret jeg planene mine, og gikk bort til en annen stang, som er ca. 1 meter over bakken, og jeg heiste meg opp. Med et kick av adrenalin lot jeg føttene forlate bakken, overkroppen svingte seg rundt og havnet under stangen. Med ett hang jeg opp ned. Jeg. Hang. Opp. Ned. Jeg samlet bena i kors, og når jeg kjente at jeg var godt festet over stangen lot jeg hendene sakte men sikkert forlate grepet, jeg samlet de foran brystet. Akkurat slik jeg hadde sittet på toppen av dalen bare noen minutter tidligere, bare at nå var jeg opp ned i (nesen) løse luften. 

Med blodsmak i munnen og en puls på sikkert 140 begynner jeg raskt å famle med hendene etter å få tak i stanga igjen, jeg kjenner et par sekunder med panikk før jeg endelig får tak i den. Jeg begynner å svinge meg selv får å få bena ned mot bakken, men tyngden av overkroppen gjør det vanskelig. Jeg prøver iherdig 2-3 ganger uten hell, og jeg husker ikke hvordan jeg til slutt fikk det til før jeg plutselig stod på bena igjen. 

Jeg forlot området umiddelbart med et smil om munnen, det kriblet i hver centimeter av huden og hendene mine skalv. 

 

Hvem hadde trodd dette om meg? Alle i hele verden hadde det!
Vel, med unntak meg selv, selvsagt. 

 

Har du styrken til å ha troa på deg selv? 

 

Del gjerne din historie i kommentarfeltet, eller send meg en melding på snapchat: lisamalenee. 
Eller har du kanskje et mål du ønsker å nå? 

Jeg vil gjerne høre det. <3 

 

 

 

 

 

#helse #psykiskhelse #psykologi #styrke #trening #hverdagsaktivitet #bulletproof #mind #historie #tro